Burzum - Fallen

Documento sin título
Fallen
Año: Marzo 07, 2011
País: Noruega
All Music & Lyrics by Burzum
 
 
 
 
 
01. Fra Verdenstreet 01:02
02. Jeg faller 07:49
03. Valen 09:21
04. Vanvidd 07:06
05. Enhver til sitt 06:16
06. Budstikken 10:10
07. Til Hel og tilbake igjen 05:57
47:41
01. Fra Verdenstreet (Introduksjon) 01. Del Árbol del Mundo (Introducción)
(Instrumental) (Instrumental)
02. Jeg faller 02. Estoy Cayendo

Høyt deroppe står jeg i tiden;
i den grønne, vakre og varme,
sterke trekronen, i hvite skyer,
omgitt av de vakre og vennlige få.

Jeg faller.
Helt ned.

Høyt deroppe står jeg i tiden;
i toppen av verdenstreets krone.

Fra høyt deroppe faller jeg fra tiden;
ned i det bunnløse, tomme og tidløse.

I fallet endrer treets bark form.
Grener og kvister, løv og nøtter,
farrer forbi meg i voldsom fart.
Røttene og marken nærmer seg.

Tiden min renner bort og ned til et annet sted.

Inn i døden, ut fra døden.
Inn i livet, ut fra livet.
Nedover og over elven
som ingen kilde har.
Inn i mørket, ut fra mørket;
inn i kulden, ut fra kulden.
Gjennom tiden, ut fra tiden;
derinne hvor guddommene smiler.

Jeg drikker fra glemselens elv,
ror tørrskodd over hatets hav;
seiler med vinden i ryggen,
til maktenes ende, begynnelse og mening.

Allá arriba estoy en el tiempo;
en la verde, hermosa, cálida y
fuerte copa del árbol, en las nubes blancas,
rodeado de gente hermosa y amigable.

Estoy cayendo.
Hasta el fondo.

Allá arriba estoy en el tiempo;
en la cima de la copa del árbol del mundo.

Desde lo alto caigo del tiempo;
a donde no hay fondo, es vacío y atemporal.

La corteza del árbol cambia en el otoño.
Ramos y ramas, hojas y nueces,
corren hacia mí a una velocidad tremenda.
Las raíces y la tierra se unen.

Mi tiempo desaparece en algún otro lado.

En la muerte, fuera de la muerte
En la vida, fuera de la vida.
Abajo y sobre el río
que ninguna fuente tiene.
En la oscuridad, fuera de la oscuridad;
En el frío, fuera del frío.
A través del tiempo, fuera del tiempo;
allí donde las deidades sonríen.

Bebo del río del olvido,
remo sobre tierra seca a través del mar del odio;
navegando con el viento en la espalda,
hasta el final, el inicio y el significado de las potestades.

03. Valen 03. Caído

Kom død, kjære død;
gi meg løsning på alle gåter;
gi meg nøkkel og tryllestav,
knyt opp verdens knuter.

Hvorfor i døden, min venn, og der alene?
Hvorfor i glemselens elv du stuper?
Hvorfor i mørket, min venn, og der alene,
søker du lysets vennlige varme?

La meg åpne det lukkede rom,
la meg riste de skjulte runer,
la meg kaste mitt spyd,
midt i trollets kalde hjerte.

Hvorfor i døden, min venn, og der alene?
Hvorfor i glemselens elv du stuper?
Hvorfor i mørket, min venn, og der alene,
søker du lysets vennlige varme?

Døden var her først.
Glemselen seirer til slutt.
Mørket fødte lyset.
Hva mer vil du vite?

Død, kjære død! Død, min død!
Glemselen har tatt meg.
Mørket har senket seg for alltid.
Hva mer kan jeg vite?
Kom død, kjære død;
gi meg løsning på alle gåter;
gi meg nøkkel og tryllestav,
lås opp verdens låste luker.

Døden var her først.
Glemselen seirer til slutt.
Mørket fødte lyset.
Hva mer vil du vite?

Død, kjære død! Død, min død!
Glemselen har tatt meg.
Mørket har senket seg for alltid.
Hva mer kan jeg vite?

Ven muerte, querida muerte;
dame la respuesta a todos los acertijos;
dame la llave y la batuta,
para desatar los nudos del mundo.

¿Por qué en la muerte, mi amigo, y solo allí?
¿Por qué te sumerges en el río del olvido?
¿Por qué en la oscuridad, mi amigo, y solo allí,
buscas el calor amigable de la luz?

Déjame abrir la habitación cerrada,
déjame tallar las runas ocultas,
déjame arrojar mi lanza,
en medio del corazón frío de los trols.

¿Por qué en la muerte, mi amigo, y solo allí?
¿Por qué te sumerges en el río del olvido?
¿Por qué en la oscuridad, mi amigo, y solo allí,
buscas el calor amigable de la luz?

La muerte estuvo aquí primero.
El olvido eventualmente gana.
De la oscuridad nació la luz.
¿Qué más quieres saber?

¡Muerte, querida muerte! ¡Muerte, mi muerte!
El olvido me ha llevado.
La oscuridad me ha hundido para siempre.
¿Qué más puedo saber?
Ven muerte, querida muerte;
dame la respuesta a todos los acertijos;
dame la llave y la batuta,
para abrir las puertas cerradas del mundo.

La muerte estuvo aquí primero.
El olvido eventualmente gana.
De la oscuridad nació la luz.
¿Qué más quieres saber?

¡Muerte, querida muerte! ¡Muerte, mi muerte!
El olvido me ha llevado.
La oscuridad me ha hundido para siempre.
¿Qué más puedo saber?

04. Vanvidd 04. Demente

En forskremt skikkelse i skyggen,
fillete og fattig, men vakker og rik,
fælen og forvridd, men ingen stakkar:
hun gjemmer seg så godt hun kan.

Hun er forhatt av de fleste,
men elsket av de aller beste.

Reiser gjerne langt og lenge,
hun går alene, barbeint i skiten,
på ubrukte veier, gjengrodde stier,
i dyretrakk og farlige leier.

Oppover, til himmelens rand
i lasten; galskap i bøtter og spann.
Himmelen revner når hun når opp:
hymnen tar slutt for saueflokk.

Lyse lokker, lure smil,
blåe blikk, bak sjalet
melkehvit hud, kritthvite tenner.
Latteren skremmer de fleste.

Una criatura muy asustada en las sombras,
andrajosa y pobre, pero bella y rica,
temblorosa y retorcida, pero no miserable:
ella se esconde lo mejor que puede.

Ella es odiada por la mayoría,
pero amada por los mejores.

Viaja grandes distancias por largo tiempo,
camina sola, descalza en la suciedad,
en caminos inusuales, senderos cubiertos de maleza,
en huellas de animales y guaridas peligrosas.

Hacia arriba, hacia los límites del cielo
su carga; locura en baldes y cubetas.
El cielo se quiebra cuando ella llega:
el himno termina para el rebaño de ovejas.

Cabello brillante, sonrisa engañosa,
una mirada azul, detrás de su chal
piel blanca como la leche, dientes blancos como la cal.
Su risa asusta a la mayoría.

05. Enhver til sitt 05. Todo Mundo a lo Suyo

Jeg følger etter hesten, inn i skogen.
Blødende; våt nedentil av eget blod.
Føttene føles stadig tyngre;
en bankende smerte i låret.

Buksene har blitt som gips
rundt beina der blodet har størknet.

Jeg faller, men reiser meg igjen.
Sjanglende, haltende, stumpende, fallende.
Min jakt når sin slutt, i den våte mosen
ved månetjernets ensomme bredd.
Månetjernets ensomme bredd.
Månetjernets ensomme bredd.

Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen
(og igjen og igjen...)?

En gang, denne gang, går det ikke å reise seg igjen.
Jeg forblir der, i den våte mosen, alene og døende.
Det går ikke å reise seg igjen, og jeg vil det ikke heller.
Månen speiler seg i vannoverflaten og blinker til meg.

Månen blinker til meg.
Månen blinker til meg.

Lyset blir sterkere.
Månegudinnen kommer til meg.

Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.

Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen
(og igjen og igjen...)?

Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.

Voy tras mi caballo, dentro del bosque.
Sangrado; bañado en mi propia sangre.
Siento los pies cada vez más pesados;
un dolor palpitante en el muslo.

Los pantalones parecen yeso
alrededor de mis piernas donde la sangre se ha coagulado.

Me caigo, pero me levanto de nuevo.
Me tambaleo, cojeo, tropiezo y caigo.
Mi caza llega a su fin, en el pantano húmedo
junto a las orillas solitarias de la luz de la luna.
Las orillas solitarias de la luz de la luna.
Las orillas solitarias de la luz de la luna.

¿Por qué debo probar mi destino una y otra vez?
¿Por qué debo olvidar el dolor cuando la herida se cura?
¿Por qué debo acostumbrarme a un cuerpo arruinado?
¿Por qué debo olvidar dónde me caí por última vez?
¿Por qué debo olvidarlo? ¿Por qué debo olvidarlo?
¿Por qué debo sentir el viejo dolor otra vez
(y otra vez y otra vez...)?

Una vez, esta vez, no puedo levantarme de nuevo.
Permanezco allí, en el pantano húmedo, solo y moribundo.
No puedo levantarme de nuevo, y tampoco quiero hacerlo.
La luna se refleja en la superficie del agua y brilla en mí.

La luna brilla en mí.
La luna brilla en mí.

La luz se intensifica.
La diosa de la luna viene a mí.

No me congelo más.
Me calienta la luz de la luna.

¿Por qué debo probar mi destino una y otra vez?
¿Por qué debo olvidar el dolor cuando la herida se cura?
¿Por qué debo acostumbrarme a un cuerpo arruinado?
¿Por qué debo olvidar dónde me caí por última vez?
¿Por qué debo olvidarlo? ¿Por qué debo olvidarlo?
¿Por qué debo sentir el viejo dolor otra vez
(y otra vez y otra vez...)?

No me congelo más.
Me calienta la luz de la luna.
No me congelo más.
Me calienta la luz de la luna.

06. Budstikken 06. El Mensaje

La pilen vandre fra gud til gud,
i hele den hvide verden.
La pilen sendes fra hus til hus,
til hele vår åsaslekt.

Til hvert eneste barn av gudeætt.
Til hver eneste åsamann.
Økstid er her, og piltid.
Spydtid er her, og sverdtid.

Finn brynjen frem, og hjelm.
Finn skjoldet frem, og sax.

Fortidens guder reiser seg,
fra gudeblodets evige minne.
Ubesudlet. Uforgiftet.
Åsgards røde gull. De er ennu her!

Hør Gjallarhornet kalle,
til hver eneste åsamann.
Hør vinden stille suse;
ånder fra fortidens land.

Gode ånder fra sinnets dyp,
som ørkenguden aldri nådde,
fra forfedrelandets gamle kilde,
fra den gamle Urdarbrønnen.

Valkyrjer vene. Fremmad
for tjod og forfedreland.
Einherjer ekte.
Samles til strid i åsaland.
Hirden heil. Fremmad
for vårt blod og all vår jord.
Fylking fremmad! Fylking marsj!

La pilen vandre fra gud til gud,
i hele den hvide verden.
La pilen sendes fra hus til hus,
til hele vår vaneslekt.

Fortidens guder reiser seg,
fra gudeblodets evige minne.
Ubesudlet. Uforgiftet.
Åsgards røde gull. Vi er ennu her!

Gode ånder fra sinnets dyp,
som ørkenguden aldri nådde,
fra forfedrelandets gamle kilde,
fra den gamle Urdarbrønnen.

Fell den feige fiendeflokken;
jotner og trollpakk,
gygjar og de som bryter eder.
La deres blod gjødsle vår jord.

Deja que la flecha viaje de dios en dios,
en todo el mundo blanco.
Que la flecha se envíe de casa en casa,
a toda nuestra familia Aesir.

A cada hijo de descendencia divina.
A cada hombre del Aesir.
El tiempo del hacha y la flecha está aquí.
El tiempo de la lanza y la espada está aquí.

Ve por tu armadura y tu casco.
Ve por tu escudo y tu espada.

Los dioses del pasado surgen,
del recuerdo eterno de la sangre divina.
Inmaculado. Impoluto.
El oro rojo de Asgard. ¡Aún está aquí!

Escucha el sonido del cuerno llamando,
a cada espíritu del hombre.
Escucha el susurro tranquilo del viento;
espíritus de la tierra del pasado.

Buenos espíritus desde lo profundo de la mente,
que el dios del desierto nunca alcanzó,
de la antigua fuente de la tierra ancestral,
del antiguo pozo de Urdar.

Hermosas Valkirias. Hacia adelante
por nuestra gente y nuestra tierra ancestral.
Verdaderos guerreros.
Reunidos para luchar en la tierra de los espíritus.
Salve Hirden. Hacia adelante
por nuestra sangre y toda nuestra tierra.
¡Hacia adelante ejército! ¡En marcha ejército!

Deja que la flecha viaje de dios en dios,
en todo el mundo blanco.
Que la flecha se envíe de casa en casa,
a toda nuestra familia Vanir.

Los dioses del pasado surgen,
del recuerdo eterno de la sangre divina.
Inmaculado. Impoluto.
El oro rojo de Asgard. ¡Aún está aquí!

Buenos espíritus desde lo profundo de la mente,
que el dios del desierto nunca alcanzó,
de la antigua fuente de la tierra ancestral,
del antiguo pozo de Urdar.

Maten a la cobarde multitud enemiga;
a los jotuns y a todos los trols,
gigantes y a los traidores.
Dejen que su sangre fertilice nuestro suelo.

07. Til Hel og tilbake igjen (Konklusjon) 07. Al Infierno y de Regreso Otra Vez (Conclusión)
(Instrumental) (Instrumental)
 
Traducción: Uriel Negrete
"Nornir" (1865)
Ludwig Pietsch (1824-1911)
"Las Nornas" (1865)
Ludwig Pietsch (1824-1911)

No hay comentarios:

Publicar un comentario

Music Note 7